|
Det var ikke så rent lite forventning og spenning å spore da gjengen møttes i Töcksfors for å handle inn litt mat til helgens tur. Kjøreturen gikk mye raskere enn jeg hadde forventet og da vi kom fram ble vi møtt på trappa av både gamle og nye kjente. På kjøkkenet ventet som seg hør og bør både hundeprat og diskusjoner til langt på natt. --------- Lørdag morgen våknet vi til et skikkelig regnvått Värmland, det regna, regna og regna. Det var bare å pakke seg inn i lag på lag med vanntette klær og støvler og håpe på det beste. Klokka halv ni var det gjennomgang av dagens opplegg med skyttere og apportører, samt sikkerhetsgjennomgang for skytterne. Vår lille gjeng var både spente og litt smått nervøse da vi satte oss i bilen for å kjøre til jaktterrenget. Denne dagen var det fasanjakt for en liten gjeng som hadde betalt for å jakte, vi hundeførerne skulle drive og støkke opp fugl som de skulle skyte. Først ble vi plassert ut på en lang, lang linje med 40-50 meters mellomrom og så var det klart for å gå det første drevet. Det første Emma og jeg fikk se var kaniner som sprang på kryss og tvers, og etter bare noen meter gikk det opp en stor flokk med fasaner. Gjett om min lille gyllenpels var på vei ut av sin gyllne pels! Da vi hadde gått en liten bit ble Emma og jeg plassert 30-40 meter bak en skytter for å evt. plukke opp det viltet han skøt – jeg fikk beskjed om å ikke bry meg så mye om det som allerede var dødt da det landet, men det som var skadeskutt skulle jeg slippe hunden på…. Ha, ha, jeg hadde jo aldri i hele mitt liv sett en skadeskutt fasan og hadde ingen aning om hvordan de oppførte seg! Det ramla ingen døde fasaner i vår retning, men vi så en fasan som var ute og spankulerte en liten bit i fra oss – om den var skutt eller ei hadde jeg ingen aning om, så jeg lot den bare passere. Kjente meg i grunnen utrolig dum der jeg stod og ikke ante hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne jo ikke slippe frøkna på denne fasanen uten å vite at den var skada – jeg kan med skrekk se for meg henne jagende etter en fasan langt inn i et annet jaktterreng! Hun hadde helt sikkert ikke kommet på første innkalling heller! En av de skikkelig drevene hundeførerne sendte sin hund på søk i området etterpå uten å finne noe. Andre runde på lørdag foregikk på akkurat samme måte, vi ble plassert ut på en lang linje i skogen og gikk med hundene for å drive fugl fram mot vannet. Da vi hadde ringet inn området ble vi stående og klappe og vifte med armene så fort det kom fugl over hodet på oss. I tillegg søkte to spaniels igjennom området for å støkke opp fugl. Denne gangen ble Emma og jeg stående på linjen og klappe og hoite alt etter som vi fikk beskjed om. Etter lunsjen (ja du vet den varme middagen som kalles lunsj i Sverige) var det klart for nok et drev. Akkurat samme prosedyre igjen, stille opp på linje og ringe inn fugl og stå stille og klappe og vifte med armene samtidig som spanielene søkte igjennom området. En god stund ut på ettermiddagen ramla det en sprellende fugl omtrent 25 meter bak oss og jeg fikk klarsignal til å sende på denne. Emma var klar som et egg, men hun var tyst så jeg sende henne. Hun hadde full fart ut (ja hva annet) og ble stående en liten stund over fasanen og antakeligvis slikke i seg litt blod før hun kom tilbake med den. Men hun slapp den to meter framfor mine føtter….. Dette var Emmas første varme vilt. Etter at hun fikk apportere denne fuglen ble hun noe mer gira, men alt i alt er jeg faktisk veldig godt fornøyd med min lille pipelotta. Hun oppførte seg mye bedre enn hva jeg hadde forventa og var betydelig roligere enn på en vanlig trening med kompisene. Det var en ganske så sigen gjeng med hundeførere som inntok kjøkkenet lørdag kveld. --------- Søndag morgen var det på'n igjen. Denne dagen var det ingen jegere som hadde betalt for å skyte fasaner, vi var bare hundefolk og noen av dem hadde selvfølgelig med seg gevær. Første økt på morgenen var andejakt, siden min lille pipelotta ikke alltid kan holde tyst måtte vi pent innfinne oss i å bli plassert et lite stykke utenfor begivenhetenes midtpunkt. Bortsett fra at jeg ikke fikk sett de andre hundene og hvordan de løste oppgaven passet det meg ypperlig. Jeg fikk jobba skikkelig fint med Emma og klarte å holde henne tyst og fin! Etter en stund fikk vi beskjed om å gå inn i skogen og søke av et område langs med en bred bekk fordi det hadde svømt en skadeskutt and nedover bekken. En ny erfaring for både meg og Emma, en sånn form for søk har vi aldri gjort. Emma ville helst springe, springe og hadde litt vondt for å forstå at det var i bekken hun skulle søke, men jeg fikk henne til å søke både i bekken og langs med kanten. Vi fant ingen and, men jeg tror ganske så bestemt at vi søkte skikkelig igjennom området. Anda kan ha satt fart og kommet seg helt ut i sjøen på den andre siden av skogen. Etter andejakten var det klart for en ny runde med fasanjakt. Samme opplegg som dagen innen, alle mann på linje og så begynte vi å gå innover i skogen mot vannet. Vi klappet, hoitet og småpratet, det ble skutt noen skudd og noen fasaner ble apportert. Plutselig dukker Emma ned i en kvisthaug og kommer fram med en vilt sprellende fasan i kjeften. Jeg ble litt satt ut og mens Emma stod og holdt den sprellende fasanen fikk jeg ropt på hjelp, forsterkning kom slik at jeg slapp å måtte henrette den…. Det viste seg at fasanen var skutt i foten så det var veldig bra at min lille jakthund hadde tatt den! Etter en kort lunsjpause kjørte vi til et helt annet sted for å jakte rapphøns – det var lite fugl å se og det eneste som ble skutt var noen få fasaner. Da vi var ferdige med jakten fikk min lille hund prøve seg på en dirigering på en fasan vi hadde lagt igjen ute på feltet. Hun var klar som bare det, og ga bånn gass ut. Fasanen lå i overgangen mellom skogen og feltet, men Emma ville helst søke av ute på feltet og da jeg dirigerte henne fikk jeg henne ikke helt dit hvor fasanen lå – hun har jo ikke akkurat så mye erfaring med dirigeringer heller. Jeg kalla inn og en annen hund fikk hente fasanen. En ny fasan ble kasta som en markering og Emma fikk prøve seg igjen. Dårlig opptak - hun står over og lukter og sikkert slikker også før hun tar den og kommer, så skifter hun tak/tygger på vei inn og slipper to meter i fra meg….. Uff og uff for en dårlig retriever! Etter noen timer i bilen var vi igjen hjemme og jeg fikk en etterlengtet dusj. Dette har vært en utrolig lærerik og trivelig helg i selskap med trivelige retrieverkompiser. Jeg er ikke noe mindre overbevist om at jeg en dag har et ønske om å få til en retriever med gode retrieveregenskaper. Emma som jakthund har jeg ikke mye tro på, hun er for stressa, for hard i munnen, for lite spontan i apporteringen og jeg har vel gjort de aller fleste nybegynner feil man kan gjøre med en sånn prosjektil av en hund. Men hun er en super hund å lære på – og så tror jeg hun skal bli bra i bruksen etter hvert også!
|
|
